Anders Møller Vestergård
Alarmen
Alarmen ringer klokken 04.00. Det er på tide å stå opp. Det er cirka -10 grader, og du hører teltet rasle langsomt i brisen.
Den første tanken som slår meg, er at jeg ikke ønsker å stå opp. Jeg ligger godt, trygt og varmt i min sovepose, og det er fortsat ganske mørkt. Jeg har lagt min store gode dunjakke inn i soveposen og rundt lårene. Jeg fryser gjerne på denne delen av kroppen, og dette har vært min løsning på problemet. Jeg er trøtt, og på ansiktet merker jeg den kalde luften jeg snart må utsette min kropp for, når jeg åpner opp soveposen. Men jeg kan ikke bli liggende i posen.
Kl 04.45 står solen opp, og dette må jeg se. Solopgangen er min favoritt-tid på døgnet, og dette kan jeg bare ikke gå glip av. Spesielt ikke når jeg nå ligger på en fjelltopp.
Ved min side ligger min ”partner in crime” Matias Myklebust. Vi har hatt mange slike turer sammen de sisste årene. Matias og jeg bor sammen i Volda, og derfra har vi direkte adgang til Sunnmørsalpene. Dette stedet er muligvis kilde til noen av Norges, og kanskje verdens, beste utiskter. En kombinasjon av fjord og steile fjell resulterer i noen spektakulære naturfenomener, som ikke mange steder kan slå.
På denne spesielle morgen våkner vi ved en av Sunnmøres mer kjente fjellformasjoner. Klippen vi ligger ved, er kjent under navnet ”Bladet”, og er en stor destinasjon for klatrere om sommeren. Vår plan er dog ikke å klatre denne klippen.
Målet
Faktisk var det aldri planen å sove her. Vi ville egentlig sove på fjelltoppen rett ved siden av, men kvelden før støtte vi på problemer på veien opp.
Veien opp gikk opp og gjennom en renneformasjon i fjellet, som har røtter i Molladalen. Et fjellmassiv som er fylt med spisse topper, loddrette klippevegger og karakteristiske ryggformasjoner. Snøen var langt hardere enn vi hadde forutsett, og hadde tendenser til å bare være is i toppen. Hvis det ikke hadde vært for partier med stein og klippe, som var mulig å klatre over, hadde vi aldri nådd toppen av rennen. Men ved hjelp av litt stein, så kom vi oss opp.
Foto: Anders Møller Vestergård
Vi skulle derfra ha gått videre mot Mons topp, hvor drømmen var å sove i telt. Kanskje et litt optimistisk ønske med tanke på arealet på toppen, og det terrenget denne toppen ligger i, men umiddelbart ikke et umulig mål. Dog viste det seg at snøen fortsatt var steinhard, og vi måtte følge en av de karakteristiske ryggformasjonene for å nå målet. Dette ville eksponere oss for risiko for store fall på begge sider av ryggen, og med tanke på det utstyret vi hadde med oss, var det ikke en risiko vi ønsket å ta. Vi valgte derfor i stedet å bevege oss 50 høydemeter ned på motsatte side av fjellmassivet. Der var «Bladet«, og her var det både god plass, og ikke minst en fantastisk utsikt.
Kampen
Neste på programmet er at få vekket Matias. Jeg begynner langsomt at snakke til ham. Han viser ikke så mye livstegn, men jeg har på fornemmelsen at han har hørt meg, og stille holder på å våkne. Det er sikkert ingen tvil om, at han ligger med samme tanker som meg. Behagelig i soveposen, og ikke de store ønsker om å stå opp nå. Jeg begynner på de første bevegelser for å komme ut av soveposen. Først får jeg fatt på dunjakken, som er rundt lårene, og får den på med en gang jeg får overkroppen ut av soveposen. Den første, og muligvis verste etappen er nå overstått. Jeg utsetter litt på neste skritt.
Matias er så vidt våknet og har begynt å bevege på seg.
Foto: Anders Møller Vestergård
Matias er langsomt begyndt at bevege litt på seg, men gjemmer seg fortsatt langt inne i soveposen. Det faller meg inn at vi sikkert ser mye av den flotte utsikten fra soveposen, og jeg begynner derfor å åpne opp inngangen til teltet. Langsomt kommer himmlen og fjellene frem, og riktig nok, så er utsigten fra soveposen fantastisk. Solen er ikke stått op enda, det er det fortsatt en halv time til, men første lys er begynt å komme.
Det er cirka -10 grader, og du hører teltet rasle langsomt i brisen. Glidelåsen på teltet åpnes, og dette er utsikten man har litt etter kl 04:00 på morgenkvisten. Snart kikker solen frem!
Foto: Ander Møller Vestergård
Der er ikke en sky på himmelen, og kontrasterne er helt enestående. Man ser tydelig hvordan fagene beveger seg fra en helt mørk blå farge, til en skarp lys oransje farge rett over fjellltoppene. Det er fantastisk. Med en gang er jeg overbevist om, at kampen for å våkne, og bevege seg ut av den varme soveposen, er alt besværet verdt. Energien strømmer til, og jeg prøver igen at få Matias opp. Jeg prøver samtidig at holde litt igjen. Jeg har en tendens til å bli for overenergisk tidlig på morgenen, og denne egenskapen er etterhvert blitt en av de mindre populære hos mine venner, spesielt i de første minutter av dagen. Jeg retter derfor energien mot min taske for å finne mitt kamera, og får tatt de første bildene av morgenstunden. Dette får Matias i gang, og han finner sitt kamera frem med en gang han ser utsiktens fine kontraster. Vi er nemlig begge meget drevet av å ta bilder, og Matias er uten tvil den mest aktive når det kommer til dette. Hvis det finnes en potensiell mulighet for å skape gode bilder, så er Matias klar med kameraet.
En kjapp frokost, også ut og nyte soloppgangen!
Foto: Anders Møller Vestergård
Vi blir enige om at det er på tide å bevege oss ut av teltet, så vi ikke mister muligheten for å se solens første stråler. Selv om energien nå er der, er det fortsatt virkelig kaldt. Så jeg kikker på buksene jeg skal ha på, teller ned fra 3, og setter i gang. Lyner opp av soveposen, og får buksene på så hurtig jeg kan. Neste steg er å få skistøvlene på. Jeg har innnerstøvlene inne i teltet for å holde dem tørre og varme, imens ytterstøvlene står ute. Jeg vet fra erfaring at jeg ikke klarer å ta innerstøvlene på først og deretter inn i ytterstøvlene, men må jobbe innerstøvlen inn før jeg tar støvlen på.
Latskapen vender over meg, og jeg går for en litt lettere løsning. Jeg tar bare innerstøvlene på og går rundt i dem i stedet. Det en potensiell fare for at de kan bl fuktige, men jeg tenker umiddelbart, at det er så kaldt, at det ikke vil skje. Jeg kommer endelig ut av teltet. Det har nå gått en halv time siden alarmen gikk første gang, og bare et kvarter til solen vil komme frem.
Øyeblikket
Jeg får gjort meg klar, og blir med en gang rammet av en deilig varm følelse. Utsikten rundt meg er helt fenomenal. Mot vest har vi Molladalen’s topper rett ved oss, store steile og imponerende fjell. Mot øst ser man direkte ned til fjorden. Der er cirka 1250 høydemeter fra hvor jeg står, og ned til fjorden. Det er nesten ikke mulig å forstå disse dimensjonene. Så absolutt ikke når man er vokst opp på en flat mark i Danmark.
Ute i horisonten ser man hvordan solen er ved å arbeide sin vei opp. Det er en unik følelse å stå her på netopp denne tiden av døgnet. For meg er dette øyeblikket en følelse av frihet. De mørke og dempede fargene skaper en ro, som får meg til å glemme tid og sted, og leve i øyeblikket. Samtidig nyter jeg, at det er så tidlig på morgen. Det føles som om hele verden sover, og at dette øyeblikket bare er mitt. Det får meg til at slappe mere av. Disse er timene er bonustimer, timer hvor jeg bare skal nyte tilværelsen, og legge alt stress og tanker
til side.
Utsikten ser ut som et maleri. Store fjell som skyter opp fra fjorden, og flere forskjellige farger som kaster seg hen over himmelen. Jeg hadde uten tvil kunne trodd at dette ikke var ekte, hvis jeg hadde sett et bilde, når jeg satt hjemme i hagen i Danmark. Men heldigvis står jeg her nå. Den eneste lyden jeg kan høre, er lyden av vinden som suser rolig. Og ja, så selvfølgelig også Matias som holder på å kravle ut av teltet.
Varmen
Der er nå ikke lenge før vi vil se det første glimtet av solen. Det er disse minuttene, de siste før solen kikker frem, jeg synes er de mest magiske. Her har du absolutt flest kontraster på himmelen, og det oransje lyset i horisonten er på sitt skarpeste. I tillgg får skyne en lyserød farve, som ser helt fantastisk ut. I dag er dog ingen skyer, men dette er noe jeg her opplevd flere ganger tidligere. En av disse opplevelser var blandt annet i Lofoten, hvor jeg sov i telt ved stranden. Skyene så ut som om de var malt på himmelen.
Så skjer det, solen begynner langsomt å kikke frem rett over fjellene på den andre siden av fjorden. Nesten med en gang merker jeg hvordan den kalde luften, blir erstattet med varmen fra solen, som skyter rett inn i mot ansiktet. Etter en kald natt, er denne følelsen ekstrem. Over en kort periode begynner varmen å spre seg over hele kroppen, og den kalde natten er fort glemt. Vi beveger oss langsomt lengere vekk fra teltet, så vi kan få et større bilde av den plassen vi nettopp har våknet på. Scenen står perfekt. Du har teltet litt til høyre, med ”Bladet” skrått til venstre i bakgrunnen, som skyter seg rett opp mot himmelen. Litt mer til venstre er solen ved å komme fram. Vinden får også scenen til å se mer magisk ut, da den kaster litt snø over en snødynge, som er dannet bare få meter fra teltet. Snøen som kastes avsted med vinden, blir lyst opp, og danner en fin støvsky. Jeg elsker å prøve å fryse øyeblikket, og få detaljene med meg.
Solen kikker fram og de første varme strålene fyller kroppen med varme, energi og giv.
Foto: Ander Møller Vestergård
Borte ved teltet står fortsatt ytterstøvlene, og jeg går bort til dem for å skifte. Planen er å bevege meg høyere opp på fjellsiden for å få et større perspektiv. Trettheten er nå helt vekk, og er blitt endret til en målrettet modus om å få ting gjort. Jeg får skistøvlene på, og begynner å bevege meg opp igjennom snøen. Innsatsen er verd strevet. Litt høyere oppe fra fjellsiden er det mulig å se mer av fjorden mot syd. Det er Hjørundfjorden som skjærer segg inn igjennom fjellene.
For en camp!
Foto: Anders Møller Vestergård
Øjeblikket hvor roen, freden og friheten var de store temaer, er nå forsvunnet fra meg. At solen er stått opp, og lyset er på sit sterkeste, har fått en annen følelse frem i meg. Jeg kan merke at jeg ønsker at få satt ting i gang. Jeg har ikke denne roen lengere. Det sitrer i stedet litt i kroppen. Nå må noe skje. Langsomt beveger jeg meg tilbake til Matias, og vi blir enige om å pakke teltet ned, og begynne å bevege oss ned fra fjellet. Det er på tide å vende tilbake til jobb.
Sesongstart med Åsnes vinter 2020/21
Tross en litt kjip start på året 2020, så har vi heldigvis fått en god start på skisesongen. Sjekk ut bildene fra Åsnes gjengen, og hvordan de startet sesongen!
10 badespots i nord
Visste du at noen av landets fineste strender finnes nord for polarsirkelen? Åste Innleggen lister opp 10 badespots i nord, som du absolutt bør sjekke ut!
Vintereventyr i bakgården
Når en bor på Svalbard, i Longyearbyen – da er bakgården litt annerledes en i en annen by. Rett utenfor byen er det villmark og urørt natur, noe som gjør konseptet med nærturer noe mer eksotisk.
En skal ikke sove bort sommernatten
Sommeren byr på lange lyse netter med fantastisk lys og gir derfor muligheten til utrolige naturopplevelser. Det er bare noe helt unikt med å sove ute en sommernatt i det fri, der en får med seg alle de magiske stemningene gjennom døgnets tider.
Åsnes Expedition Amundsen 2020 – Rapport fra Team Åsnes-Fjellsport
Sur vind river tak i kroppen. Hetten trekkes godt over hode og snøres sammen. «Nok en motbakke.», sukket jeg i mitt stille sinn. Det er mørkt. Kroppen er sliten etter 12 timer på ski med pulk. Pulken er noe lettere enn ved start, men veier likevel mere enn 40 kg. Kroppen vil bare sove. «Krype i en varm sovepose. Det hadde vært digg.», tenkte jeg. Det er tross alt flere timer siden midnatt. «Smågodt? Nei takk. Selv ikke sjokolade. — Vil bare sove.» I sidesynet ser jeg små fjellbjørker passere sakte forbi. Innimellom dukker det opp noen hytter. Først en sort tømmerhytte. Deretter en rød. «Åh, den hytta var stor!», tenkte jeg. Jeg skvetter nesten til og flytter hodelykta raskt etter for å se bedre. «Nei, det er ikke noe hytte der.», sier jeg til meg selv. Vi er på 1300 meters høyde, midt på Hardangervidda. Det er konkurranse. Ikke bare mot andre, men først og fremst en konkurranse mot deg selv, været og naturen. Det er Åsnes Expedition Amundsen 2020.
Hjemmelaget turmat
Her kommer en enkel forklaring på hvordan du kan lage din egen turmat til turer i sommer. Det er bare fantasien setter grenser for hva du kan lage!