Åsnes Expedition Amundsen 2020 – Rapport fra Team Åsnes-Fjellsport

Den siste lange etappen

Været var litt annerledes nå enn det hadde vært i gjennom kvelden og natta. Det snødde tidels tett og vinden gjorde at alt av skispor raskt ble visket ut. Etter nærmere informasjon fra funksjonærene fikk vi vite at vi lå på tredjeplass i lagkonkurransen og at vi kunne gå ut 1 time bak de som lå på 2. plass i lagkonkurransen og rundt 40 minutter bak to deltagere fra singleklassen. Etter å ha sett dem gå ut innså vi raskt at vi måtte belage oss på å navigere og tråkke egne spor. Bak oss var det 4 minutter ned til to andre deltagere fra singleklassen og kun 8 minutter til 4. plassen i lagkonkurransen. De ville derfor kunne dra noe nytte av våre spor, så her kom det til å bli kamp om pallplassen. Vi startet på sekundet etter fullendt obligatorisk hviletid. Her skulle ikke motstanderne få noe gratis. Slik føykeværet var nå ville hvert eneste minutt medførte vesentlig dårligere løyper til dem som kom etter.

Pulkbytte

Einar satte også opp et relativt høyt tempo til tross for at vi for første gang tråkket egne spor. Jeg gikk som andremann som vanlig og Anders kom hostende etter hakk i hel. Etter en drøy kilometer kunne vi se de andre hadde tatt opp jakten bak oss. Noen ganger forsvant de bak snøføyken, men så kom de frem igjen. Jeg forsøkte å danne meg et bilde av cirka avstand for så å sammenligne når de igjen ble synlig mellom vindkulene. Nærmet de seg eller måtte de også brøyte egne spor? Det så oppløftende ut. De holdt omtrent samme avstand, noe som måtte bety at de brøytet vel så mye snø som oss. Einar gikk ustoppelig på i front som vanlig, men Anders hostet stygt bak hver gang det gikk litt oppover.

Etter 3-4 kilometer skjedde det: «Anders har sluppet», sier jeg til Einar. – Ikke mere enn 5-10 meter, men nok til at jeg legger merke til det. «Jeg sliter med farta», sier han og hiver etter pusten som ikke er der. «Systemet er potte tett.» Han har store problemer med å snakke mellom hostingen. «Det er som å puste gjennom et sugerør som blir smalere og smalere», fortsetter han. «Så fort pulsen stiger, kommer hostekulene og jeg må senke farten.»

Lagånd – en viktig del av Åsnes Expedition Amundsen

Vi tar et lite minutt og gir han tid til å drikke godt før vi fortsetter. Så lenge terrenget er flatt klarer han så vidt å henge på. Problemet er bare at Åsnes Expedition Amundsen ikke er en flat trasé. Jeg legger merke til at deltagerne bak oss begynner å ta innpå. Her må vi gjøre noe. Jeg selv føler meg overraskende pigg så jeg tilbyr meg å bytte pulk med han. Min pulk er kanskje 10 kg lettere, noe som i grunn er helt naturlig da jeg også er 30 kg lettere enn Anders og Einar. «Klarer du det?», kontrer Anders skeptisk tilbake. Innerst inne vet han at dette er den eneste muligheten vi har for å beholde pallplassen i konkurransen. Han er likevel imponert over den sterke lagånden som finnes der langt inne på vidda, og som trolig også er årsaken til at vi ligger så godt an i konkurransen. Etter dette pulkbyttet kunne vi igjen holde normal fart til tross for små slakke motbakker uten at hostekulene ble for kraftige. Med 10 kilo lettere pulk klarer Anders å bite seg fast i laget selv med innslag av enkelte motbakker. De neste kilometerne gitt fint uten av det ble noe merkbar endring i avstanden til konkurrentene bak. I en periode kommer sola frem, noe som også medfører mindre luftfuktighet. Terrenget er tungt med mye løst snø og enkelte skavler. Vi går jevnt. Einar leder an som alltid.

Lagånd og samarbeid er en veldig viktig del av Åsnes Expedition Amundsen. Et lag er aldri sterkere enn det svakeste ledd, så det gjelder å hele tiden spille på de strykene og svakhetene som finnes i laget.

Foto: Joakim Dokka Nordstad

Siste lange motbakke

Løypetraseen dreide inn mot Sildabudalen noe som betydde at den siste ordentlige motbakken nærmet seg. Her ble det også en endring i vindforholdene og vi kunne igjen se spor fra de foran oss. Deilig. Det var rett og slett en eventyrlig følelse å plutselig kunne gli på skiene igjen uten at det stoppet opp med en gang. Samtidig tenker jeg på de som faktisk går fremst og brøyter vei for alle oss andre gjennom hele løpet. «Det står det respekt av!»

Tankene blir avbrutt av et litt overraskende spørsmål fra bakerste mann: «Kan vi øke farta?» Anders kjenner seg tydeligvis sterkere, noe som ikke kunne gledet oss mere. Rett rundt neste sving får vi for første gang på denne etappen øye på deltagere foran oss. Det er de to fra singelklassen som gikk ut ca. 40 minutter før oss fra Viersla. Nå er de bare et par hundre meter foran og vi tar dem igjen etter kun få minutter. «Jeg trodde denne etappen skulle være flat», sier hun ene i det de slepper oss forbi. «Jeg er helt gåen», sukker hun oppgitt og ser oppover den lage motbakken som venter. Vi forsøkte og oppmuntre henne med at det kun var snakk om drøye 2 km til toppen. —Etter det er det kun nedover igjen til mål. Det så ikke ut til å hjelpe så mye på motivasjonen, men det visste seg senere at hun klarte å vinne dameklassen i årets løp.

I den siste lange motbakken går tempoet ned til godt under normalen til tross for at det ikke er brattere enn at vi fortsatt kan gå med kortfeller. Snøen pakker seg godt opp på leggene til Einar. Det finnes ikke spor å se etter de fremste i løpet. Einar er tydeligvis blitt sliten nå. Litt overrakende, for til tross for flere hundre treningstimer med dekk og pulk sammen, har jeg enda til gode å se svakhetstegn hos han. Det er likevel kanskje ikke så rart at han nå begynner å merke det etter å ha gått i først i gruppa gjennom hele løpet og nå brøytet løyper det meste av de siste 4 timene. I tillegg har han desidert tyngst pulk for å veie opp mot min lette. Når vi nærmer oss toppen er det neste laget bare noen få meter bak oss. De har tydeligvis dratt stor nytte av oppgåtte løyper. Fremfor oss har vi ca. 10 km med flatt terreng og mye nedkjøringer til vi er i mål. Det er nå taktikken begynner. Kampen om pallplassen er virkelig i gang.

Sluttspurt og strategi

Hvordan i alle dager legger man opp til en «sluttspurt» med pulk? Skal vi virkelig slå noen, eventuelt tape på målstreken etter mer enn 24 timer i konkurranse. I mitt hode virker det rett og slett for kjipt uansett hvordan et slikt resultat ender. Kjipt ovenfor det andre laget og like kjipt og selv tape dersom man blir slått. Men det er jo en konkurranse og vi er jo alle konkurransemennesker. I alle fall Team Åsnes Fjellsport. Ok, la oss ta konkurransen et steg til: Vi kjører på taktisk nå frem til vi kommer til de oppkjørte løypene nede i Maurset. Dersom vi er likt da, så foreslår vi å gå inn sammen. Delt 3 plass. Det er nok det beste for oss alle. Men dersom vi får luke før den oppkjørte løypa, går vi får egen pallplass.

Uansett, før vi starter på første nedkjøring, bestemmer vi oss for å legge Camelbaken og rumpetasken i pulken. Dette vil gi oss en sikkerhetsmargin på ca. 3 kg i hver pulk ved målgang. Med denne vekten er vi helt sikre på at pulkene totalt veier mere enn 3×40 kg som er kravet. Med utsikt ned mot Hallingeskeidet og sikkerhetspunktet stopper vi opp og legger den ekstra vekten i pulkene. Anders overtar også sin egen pulk da det ikke er noen motbakker av betydning igjen. Han har også tross alt noe mere muskelmasse til å stoppe denne pulken med enn hva jeg kan skilte med. I løpet av denne ompakkingen blir vi passert av lag nr. 4 som etter et hyggelig nikk sklir forbi og nedover den første lange unnabakken mot Maurset. Taktikken vår er at de nå skal få æren av å gå først å brøyte løyper for oss. Vi vil uansett lett ski dem inn igjen i bakkene. En annen ting som jeg merker meg er at de begge to går med både rumpetaske og Camelbak på seg. Det er lett å se selv under skalljakken da de har tilsvarende stor pukkelrygg som vi har gått med frem til nå. Dersom de ikke har alt for mye overvekt i pulken vil de måtte stoppe opp på et eller annet tidspunkt før mål for å legge den ekstra vekten ned i pulken. Dette trigger konkurranseinstinktet vårt og vi blir raskt enige om at vi skal gå bak dem i deres løyper helt til de blir tvunget til å stoppe opp å legge bagasjen i bulken. Da kjører vi!

Planen er lagt. Anders og Einar river samtidig av kortfellene da de fortsatt har noe festesmøring under fra tidligere. Jeg selv beholder mine på da skiene fortsatt glir vel så bra selv med fellene på. Da har jeg samtidig også godt feste til slettene og de få korte motbakkene som gjenstår.

Posisjonering

Halvveis i denne første nedkjøringen må alle lag innom et ubemannet sikkerhetspunkt og klippe Amundsen-passet for å få godkjent løpet. Passet har jeg lagt klart i brystlommen på jakken slik at jeg raskt får det frem og klipper, nærmest i fart, før jeg fortsetter videre nedover etter de andre.

I bunnen av bakken er vi samlet igjen som ett lag. Dette viser igjen hvor stor fordel det er å komme bakfra. Selv med feller klarte jeg å kjøre inn Einar og Anders. Det andre laget har fortsatt en liten luke på oss og setter opp et tøft tempo. Anders, som nå tydeligvis ikke har pusteproblemer lengre, ser tegninga og tar ansvar. For første gang på turen tar han føringen, noe han gjerne skulle ha gjort under de tøffe forholdene tidligere på etappen. «Vi må få kontakt!» roper han i det han passerer Einar. Jeg blir liggende bakerst og Einar i midten. Farten i laget økes betydelig for å tette luka til pallplassen. Hver kilometer er en kamp nå. I følge kartet og høydekurvene skulle det ikke være noen bakker av betydning lengre. Men likevel føler vi at vi møter den ene motbakken etter den andre. Selv om høydekurvene på kartet peker nedover. Bakkene er der, men de fleste er ikke mere enn 10-15 høydemeter og vises derfor ikke på vanlige 50.000-kart. Det er tydelig at vi er svært slitne etter rundt 26 timer i konkurranse og minimalt med søvn.

Etter en altfor lang motbakke som knapt er synlig på kartet, kommer vi dit vi ønsker å være; på ryggen til pallplassen. To slitne lag kjemper seg mot mål. Nå blir det en tett kamp de siste kilometerne, men vi har nå endelig fordelen av å ligge i rygg, mens det andre laget må brøyte spor. Ikke tale om at vi gir fra oss denne posisjonen nå.

Vi nærmer oss den aller siste nedkjøringen mot Maurset og mål. En og annen bjørkebusk passeres, noe som også bekrefter at vi er ferdige med vidda. Denne gangen er jeg i alle fall trygg på at det ikke er fantasien som løper løpsk. Vi nærmere oss virkelig mål og det på imponerende måte med tanke på forutsetningene vi hadde et drøyt døgn tidligere. Sysendalen åpner seg foran oss og vi kan se skisenteret i bunnen av dalen hvor målområdet er. Nå er det kun en bratt utforkjøring igjen før vi kommer inn på preparert løype. Derfra er det kun 2 km til mål. I det vi psyker oss opp for en siste krevende utforkjøring, denne gangen i til dels tett bjørkeskog, stopper laget foran oss opp. Jeg hadde nesten glemt av det, men det var jo nettopp dette vi hadde håpet på da de passerte oss for rundt 10 km siden, før sikkerhetspunktet. Nå var det deres tur til å legge Camelbak og rumpetasker i pulken for å sikre at minimumvekta ble overholdt. Nå har vi sjansen til å ta pallplassen. Vi gir dem et hyggelig nikk i det vi passerer og setter utfor bakken.

Foto: Fjellsport.no

Siste bakke

Den siste bakken startet relativt slakt. Dalsiden var dekket av dyp puddersnø med kun et spor fra de fremste deltagerne som sannsynligvis allerede var i mål. Anders og Einar var allerede godt i gang ned bakken foran meg. Her var det om å gjøre å få så stor luke som mulig til laget bak oss mens de pakket om pulken. Bare tanken på en eventuell spurt på målstreken var noe jeg overhode ikke var interessert i, hverken for min egen eller det andre lagets sin del. «Enten kjører vi fra dem nå, ellers går vi sammen over mål. — Begge lagene.»

Utfordringen i denne bakken var å holde stor fart, men samtidig unngå at pulken veltet, noe som lett kunne skje i det dype sporet vi fulgte. Jeg satt meg i hockey for å minimere luftmotstanden så mye som mulig. Farten økte på, men jeg følte fortsatt at jeg hadde god kontroll. Etter noe få hundre meter finner jeg et annet parallelt spor og passerer både Anders og Einar i langt større fart. Avstanden mellom bjørketrærne ble stadig tettere etterhvert som vi kommer lenger ned i dalen. Løssnøen gjorde det krevende å bremse med de smale skiene, men jeg følte likevel at jeg kunne trekke i nødbremsen og bare sette meg ned dersom farten skulle komme ut av kontroll. Jeg stod nå i mere oppreist stilling og presset begge hendene godt ned i draget for å dempe den hoppende pulken så mye som mulig. Jeg lå helt på grensen nå — Kanskje litt over. Sporet jeg fulgte gjorde en stor venstresving i et litt mere åpent område, men jeg innså raskt at jeg hadde altfor stor fart til å klare den samme svingen. «Her må jeg finne en annen rute mellom trærne, og det raskt!»

Jeg fikk assosiasjoner fra barndommen min hvor jeg og brødrene mine akte og sto på ski i ofte altfor stor fart gjennom bjørkeskogen hjemme i Finnmark. «Dette er noe jeg har gjort mange ganger før», tenkte jeg. I det jeg dundret ut av svingen og ut i løssnøen så jeg den nye traseen fremfor meg. En åpning mellom trærne som gav meg muligheten til å ta meg inn på track uten å trekk i nødbremsen eller miste nevneverdig terreng i forhold til opprinnelig trasé. Om det var englevakt, flaks eller gamle innøvde skiferdigheter som bidro mest, vites ikke, men jeg var i alle fall takknemlig og godt fornøyd da jeg tilslutt stoppen opp i bunnen av bakken der Åsnes Expedition Amundsen kommer inn på den preparerte løypa ca 2 km før mål. Mest av alt var jeg fornøyd med at jeg hadde klart å gjennomføre hele løpet uten en eneste pulkvelt. Spenningen var likevel ikke over.

Hvordan gikk det med Einar og Anders. Fra der jeg stod kunne jeg se helt opp til toppen av bakken, men bjørkeskogen gjorde at jeg ikke klarte å se noen. Det var først nå det virkelig gikk opp for meg hvor raskt jeg egentlig hadde kjørt denne bakken. Sekundene gikk… Hvem kommer først. Einar og Anders, eller det andre laget? Jeg ventet nærmere et minutt før jeg fikk øye på den første deltageren. Yes! Det var en av våre. Anders kommer i fint og kontroller driv ned den siste kneika. «Hvor ble det av Einar?» spør jeg i det han nærmer seg. «Jeg vet ikke», svarer han raskt. «Men han burde ikke være lagt bak.» Vi blir begge stående å se oppover dalsiden noen sekunder før vi endelig får øye på en ny blåkledd deltager. «Der kommer han!» roper Anders begeistret. «Jeg ser ikke noe til det andre laget», svarer jeg raskt. «Da begynner vi bare å gå», foreslår Anders før han fortsetter: «Han går oss lett inn igjen her på flata.» Vi setter i gang i et rolig tempo i de nypreparerte løypene. Einar tar oss lett igjen og bekrefter mistanken vår. «Pulken veltet», sier han med en litt irritert mine i det har kommer forbi.

Han er tydelig oppgitt over å ha brukt unødvendig lang tid ned bakken. Før vi runder neste sving snur jeg meg en siste gang for å se om det andre laget kommer etter, men jeg klarer ikke å se dem. Vi har dermed en luke på minst 3-400 meter. I de preparerte løypene regnet jeg med at vi enkelt skulle klare å holde denne avstanden, men selv her har arrangøren klart å legge inn en og annen bratt kneik. Jeg som fortsatt hadde kortfeller på, klarte disse bakkene greit. For Anders og Einar som gikk uten feller, var disse bakkene et mareritt, da alle måtte forseres i fiskebeinteknikk. På flatene og unnabakkene i mellom var det stikk motsatt. Kortfeller på preparerte løyper glir ekstremt dårlig, noe som bidro til at jeg måtte kjempe meg nedover der Anders og Einar gled rett i fra meg. Jeg var derfor slettes ikke sikker på at pallplassen var berget selv om det bare gjenstod 1,5km. Hadde jeg tid til å rive av fellene? Totalt sett ville det gått raskere uten feller her. «Kommer de bakfra?», spurte jeg gjentatte ganger. Jeg turte knapt å se etter selv. «Nei jeg kan ikke se dem», fikk jeg stadig til svar. Likevel klarte jeg ikke å tro at dette virkelig var sant, ikke før vi så målseilet og at det var lengere fri sikt bak enn frem til mål. «Vi hadde klart det!» Vi kommer på pallen. Følelsen var ubeskrivelig. — «Hvordan kunne turen bli så vellykket? Tre karer med ulik bakgrunn, med få felles holdepunkter, møtes når vi henter barn i felles barnehage. I praten finner vi ut at vi skal på tur sammen.»

God planlegging og gode forberedelser tror jeg var årsaken til at vi gjorde det så bra som vi gjorde. Vi brukte tiden godt opp mot løpet og hadde noen effektive og gode turer hvor vi fikk testet utstyr, rutiner og ikke minst ble bedre kjent med hverandre. Vi skal heller ikke se bort i fra at vi var heldige som ikke hadde noe trøbbel underveis, noe jeg mistenker er mere vanlig enn uvanlig. Når det gjaldt fjerdeplassen viste det seg at de uheldigvis hadde et ublidt møte med en bjørkelegg i den siste store nedkjøringen. Draget på den ene pulken knakk, og gjengene på øyebolten ble revet av. Hadde ikke dette skjedd er jeg trygg på at vi hadde delt 3. plassen.